I en tradisjonell tilnærming til kunsten er fokuset at du skal lære en konkret teknikk, din utvikling skjer når du gradivis behersker mer og mer av en teknikk. Denne forestillingen sitter dypt i mange som ønsker å skape kunst og i kulturen generelt. Vi får ofte positive tilbakemeldinger fra familie og venner, når de kan se hva vi har gjort og vurdere om det er riktig eller galt og derfor godt eller dårlig, det gir dem selvfølelese og en slags rett til å vurdere. Men kunstnerisk er dette et paradoks, for å skape en utvikling må du bryte med denne forestillingen og våge deg ut på en reise der bekreftelsen kommer innenfra deg selv og glemme responsen der utenfra. Det er kun da du virkelig kan komme til å skape noe bra.
Dette er jo vanskelig, bekreftelse er jo det både du og jeg “lever for”, når jeg sitter her og skriver vil jeg skrive noe bra, noe som gjør at du får lyst til å lese videre. Så jeg må ha deg i tankene for å kunne treffe deg hjemme, for at du skal oppdage noe ved det jeg skriver, noe som berører. Og igjen dukker dette paradokset opp, kan jeg skrive noe bra ut i frå å prøve å tenke på deg? Vel – nei, – jeg aner jo ikke hvem du er og du aner egentlig ikke hvem jeg er, og hadde vi kjent hverandre hadde det sansynligvis ikke fungert allikevel, og om jeg til en viss grad hadde klart det ville det kanskje ikke føltes helt tilfredsstillende allikevel. Så jeg må gjøre noe annet, jeg må stole på at når jeg er autentisk og ærlig, skriver fra noe dypt og meningsfyllt i meg, da treffer det kanskje en åre ideg, eller hva?
Så det handler om mot til å bryte med andres forventninger, fokusere på egne opplevelser, erfaringer, eksperimenter og følsomhet. Er det mulig å se helt bort fra medelever, lærere, familien og ikke minst om det selger eller ikke? Vanskelige greier dette for de fleste av oss, vi vil jo bli elsket og beundret. Så hvordan gjør vi det på skolen, – jeg vil fortelle litt om det.
På kursene i tegning og maling og på Billedkunstutdanningen ledes ut langsomt, det vil si at du fra første dag eller kveld gis et lite rom for å gjøre noen små genuine opplevelser om deg selv. Vi snakker mye om prosess og det er med disse oppdagelsene prosessen starter. Du får ingen teknikk, men du ledes til å erfare at måten du bruker kull eller maling på forteller dype historier om deg selv. Disse små og store oppdagelsene og erfaringene danner over tid en bevissthet om hvem du er, hvordan din kreativitet kommer til uttrykk, hvilke klanger som snakker for deg og hvilke fortellinger som vokser ut av deg. Det er mye bevisstgjøring og personlig utvikling i dette. Betyr det at skolen er en form for terapi? Nei, vi bedriver ingen terapi, vi deler ikke i klassene alle våre historier, oppmerksomheten er rettet mot det som skapes, mot oppgavene og håndverket. Men allikevel, det er ikke mulig å skape noe på en autentisk måte uten at det skaper personlig utvikling. Refleksjon skaper vekst, og gjennom oppgaver som er både konkrete og fabulerende reflekterer du, du skriver om det du gjør, du deler erfaringene dine med gruppen i samtaler og gjennomganger og du utvikler deg både personlig og faglig, men teknikken, – den blir utelukkende din. Din teknikk vokser ut av dine oppdagelser, din utforskning og din vilje til faglig utvikling og som lærer ved skolen gjør du en strålende jobb når du følger elevene inn i kunsteriske universer du selv aldri har vært.